I H.C. Andersens diktning finner man stadig trekk fra folkediktningen. Ikke bare i hans eventyr, men også i hans poesi og i hans reiseböker er der innimellom hele folkeeventyr, eller bare bruddstykker og motiver. Og det er ikke så merkelig, for han vokste opp blant almuen i Odense, for hvem folketro og sagn var livsens alvor. Meget har han sikkert hört av konene på Odense Hospital, hvis yndling han var. Hans mor skal ha vært svært overtroisk, og faren, en drömmende type, leste höyt for sönnen bl.a. av 1001 natt. Så impulser fra barndommen har ikke manglet da han i 1835 begynte å utgi sine eventyr og historier, inspirert av de tyske romantikeres eventyrsamlinger og av de spredte nedskrivninger av sagn og eventyr, som så smått var begynt i Danmark. – H.C. Andersens bruk av det folkloristiske stoff i sine eventyr er meget variert; det kan være en til kilden temmelig bundet fremstilling, eller bare enkelte motiv i en ellers fri fortelling, eller han kan etterligne folkeeveentyrets stil og fortellemåte i en fritt oppdiktet historie.
I denne fremstillingen vil bare de eventyr bli behandlet, som – iflg. H.C. Andersen selv – har til kilde danske folkeeventyr han hadde hört som barn „og nu frit gengivet“. Det er fölgende 7 eventyr: Fyrtöiet, Lille Claus og store Claus, Reisekammeraten, De vilde Svaner, Svinedrengen, Klods-Hans og Hvad Fatter gjör, det er altid det Rigtige. Ved siden av disse nevner han også eventyrene Paradisets Have og Prindsessen paa Ærten. Men disse to kjenner man ikke noe dansk forbilde til. Georg Christensen (s. 168 ff.) viser at Paradisets Have for en stor del fölger folkeboken om Lykksalighetens ö og ellers er nokså österlandsk inspirert, og at Prindsessen paa Ærten synes å behandle en krysning mellom et nordisk og et österlandsk motiv.
Hensikten med denne fremstilling er å vise hvorledes H.C. Andersen i de syv ovennevnte eventyr har forholdt seg til sine kilder. Men man har ingen undersökelser om nöyaktig hvordan de folkeeventyr löd, som H.C. Andersen hörte som barn på Fyn; bare i ett tilfelle – De vilde Svaner – har H.C. Andersen vist til én bestemt nedtegnelse som kilde, nemlig til fynboen Matthias Winthers nedtegnelse av De elleve Svaner i hans Danske Folkeeventyr fra 1823. – Nu kan jo detaljer i folkeeventyrene variere fra egn til egn og fra land til land, men grunntrekkene i fremstillingen vil være de samme. Derfor vil mangelen på en representativ samling fynske folkeeventyr fra begynnelsen av forrige århundre i denne oppgave bli oppveiet av bl.a. jyske og norske eventyrsamlinger.
Det vil her bare bli foretatt enkeltstående sitater fra de benyttede tekster, forövrig vil jeg henvise til litteraturlisten på s. 118 under Eventyrsamlinger. Henvisninger i teksten vil være til böker på samme litteraturliste.
For å forstå det eminente i H.C. Andersens folkeeventyrpregede eventyr er det nödvendig å kjenne til folkeeventyrets stil og form.
Folkeeventyrene kan stort sett deles i to kategorier: de mytiske, gjerne alvorlige og med symbolske trekk, og de spökefulle skjemteeventyr. De enkelte eventyrforskere setter ofte forskjellige navn på disse to grupper, men meningen blir den samme, hva enten man som Paul V. Rubow (s. 21) kaller dem henholdsvis de primære, ammestueeventyrene, og de sekundære, krostueeventyrene, eller man som Hans Ellekilde (s. 6) – i en mere detaljert oppdeling – kaller dem mytiske eventyr og novelleeventyr og lar disse igjen deles inn i alvorlige og skjemtende eventyr. (Den förstnevnte grovere inndeling vil bli fulgt i det fölgende).
Det vesentlige blir at man har å gjöre med eventyr der enten det overnaturlige spiller en rolle for loösningen, eller der det er heltens egen köokt som avgjör det hele. De förstnevnte, som oftest har en god moral, synes å være beregnet på å fortelles for barn, mens de sistnevnte, hvor det stort sett går ut på at de lure narrer de dumme og hvor moralen oftest er meget slett, er beregnet på fortelling blant voksne på vertshuset o.l. steder.
For begge eventyrtyper er det visse felles trekk. Det er först og fremst det formelaktige i fremstillingen. I vanlig litteratur gjelder det å variere ord og uttrykk hele tiden, i eventyret blir samme foreteelse hele tiden gjentatt med de samme ord. Også komposisjonen er gjennomfört enkel; dette skyldes at eventyrene var avhengig af muntlig overlevering. Som oftest innledes eventyret med den velkjente formel: „Det var engang“. Spenningen i eventyret skapes ved gjentagelser, en vesentlig del av eventyrformen bygger på de tre gjentagelser av en handling, som ved siste gjentagelse når klimaks. Så avsluttes det hele i en rolig sluttformel: „Så levde de lykkelig til sine dagers ende“, „Og jeg var selv med til bryllupet“ o.l., beregnet på å löse spenningen. – Et annet spenningsskapende og mnemoteknisk trekk som ofte brukes er motsetningen, f.eks. den lure og den dumme broren som stilles opp mot hverandre i Asbjörnsen og Moes Store-Per og Vesle-Per.
Personskildringen i eventyrene er også enkel og skjematisk. Noen psykologisk utvikling foregår det ikke i personene, ikke engang når eventyrene strekker seg over mange år og personene må gå ufattelige ting igjennom, som f.eks. i det danske eventyret om prinsessen som sitter innestengt i en jordhule i 7 år og av sult til sist må spise sine kammerpiker for å overleve.
Man får ikke del i personenes tanker i eventyrene, de handler og deres handlinger karakteriserer dem. Disse handlinger er enten onde eller gode, menneskene er tegnet i sort/hvitt, der gis ingen nyansering. De blir typer, og som typer er de vel også ment, det tyder navngivningen av personene på. Enten opptrer de bare som et fellesnavn: i eventyr etter eventyr hörer vi om prinsessen, kongen, stemoren etc., som hele tiden har omtrent de samme roller: prinsessen skal reddes ut av trollets makt, kongen har som vesentligste oppgave å love bort prinsessen og det halve kongerike til den som klarer det, og stemoren – hun er bare ond. Eller navnet kan være et substantiv som sier noe om handlingen i eventyret, som f.eks. Mestermöy. Personene kan også i en del eventyr ha egennavn, men da er det ikke særlig variasjon i utvalget, det er mest vanlige navn som Per, Hans o.l.
Eventyrene er tid- og stedlöse: „Det var engang . . .“, „Langt, langt borte . . .“ etc. Men den nasjonale ferniss de har fått i de enkelte lands utforming kan ofte gi dem noe som föles som et lokalt preg.
Dette er felles trekk for de to eventyrtyper, myteeventyret og skjemteeventyret. Men hver for seg har de også visse særdrag. Först og fremst er det grunntonen i de to typer som er vidt forskjellige. Myteeventyret har mer preg av tragedie (selv om det som regel går godt tilsist), det er de gode makters kamp mot de onde. Skjemteeventyret har mer preg av komedie, de har ofte til grunn en sosial satire. Det er derfor lettere å forstå bakgrunnen for dem – og de er antageligvis mye yngre – enn myteeventyrene, som ofte har en ram lukt av hedenskap ved seg – de bunner i magi. Derfor kan man se at skjemteeventyrene er forholdsvis realistiske, mens de mytiske er urealistiske og med fantasiens sus over seg. Og derfor har personene i skjemteeventyrene ofte alminnelige egennavn, mens de i de mytiske ofte får et fellesnavn. Prakten stråler i de mytiske eventyr; myntfoten er gullpenger, mens det i skjemteeventyret dreier seg om daler og skilling. Skjemteeventyrene henter sitt persongalleri blant såkalt jevne mennesker, mens det i de mytiske eventyr stort sett foregår blant konger og rikfolk, eller handler om „Askeladden“ som arbeider seg opp til disse kretser.
Den mest iöynefallende forskjell på det mytiske eventyr og skjemteeventyret er den overnaturlige verden og dens vesener som befolker det förstnevnte og tar aktivt del i handlingen, mens denslags ikke forekommer i skjemteeventyret, unntatt når troen på noe overnaturlig brukes av de lure til å narre de dumme.
Den tyske eventyrforsker Walter A. Berendsohn har (s. 35f) en teori om folkeeventyrene som „Wünscherfüllung“ – at de er laget av „den lille mann“ som resultat av hans önsketenkning og dagdrömmer, som kompensasjon for triste livsforhold. Heltinnens skjönnhet er jo alltid så aldeles overjordisk og heltens mot og tapperhet over alle grenser. Helt urimelig er vel ikke denne teori; skjemteeventyrene er så tydelig sprunget frem av de fattiges – underklassens – hat til ful og feit prest. Og i de mytiske eventyr er jo som oftest hovedpersonen den yngste i en söskenflokk, en hundset stedatter o.1. At dette kan ha hatt sammenheng med den opprinnelige forfatters personlige forhold er ikke utenkelig.
Dette leder tanken naturlig hen på H.C. Andersen, for kanskje dette er en av grunnene til at han klarte å fornye og fortsette folkeeventyrets tradisjon bedre enn noen annen. For han var selv et slags stebarn i livet, han kom fra fattige kår. Men som Askeladden hadde han evnen til å undres; og om han ikke fikk prinsessen, så fikk han både det halve og det hele kongerike – hans eventyr har erobret hele verden, likesom folkeeventyret en gang gjorde det. Og det er fordi H.C. Andersens livssyn falt sammen med folkeeventyrets grunnidéer: a) tilværelsen er underfull, det overnaturlige har sin plass i virkelighetens verden, b) forsynet, de gode makter, hjelper alltid det gode menneske i nöd, og c) man må gjennomgå meget, skal man beseire de onde makter; men det vil lykkes for den som adlyder sin indre stemme og ikke svikter sitt kall.
Nu er ikke H.C. Andersens eventyrdiktning fremkommet ene og alene fordi hans livssyn falt sammen med folkeeventyrets. Sin tro og holdning til livet har han fremstilt også i andre genrer, både i skuespill (ofte med mindre vellykket resultat) og i romaner som Improvisatoren, O.T. og Kun en Spillemand.
Forutsetningen for at han fant frem til „den lille genre“ – kunsteventyret – ligger nok först og fremst i selve tiden, i romantikkens store interesse for folkeeventyrene. Store diktere för ham hadde hentet stoff fra folkeeventyrets verden og omformet disse historier i romantikkens form og ånd. Således bröt de både med folkeeventyrets knappe, enkle stil og dets idéinnhold, som jo egentlig er nokså naivt og vanskelig lot seg forene med romantikkens metafysiske drömmerier.
Den tyske romantiker J. L. Tieck f.eks. sökte å fornye folkediktningen både gjennom dramatisering, nedlatende gjenfortelling og ved å dikte sine egne motiver inn i eventyrformen, idet han benyttet dens overnaturlige vesener og ting etter eget forgodtbefinnende, og i en utpenslet og vidlöftig fortelleform. Dette ble forbilde for romantikkens eventyrdiktere.
Brödrene Grimms nedtegnelser av de tyske folkeeventyr var en helt annen måte å behandle folkediktningen på. De sökte å gjengi eventyrene slik som de måtte ha lytt hos den opprinnelige forteller, altså med et rent vitenskapelig mål. Stilistisk var de gode nok, men diktere var de ikke, og heldigvis for det, kan man si, for derved ble ektheten det vesentlige. De gjorde mye for å fremme den nu klassiske eventyrstil, som preges av det muntlige og barnlige.
En som skal ha betydd ennu mer for H.C. Andersens eventyrdiktning var tyskeren J. K. A. Musäus med sine Volksmärchen der Deutschen (1782-85). Han hadde en mer rasjonalistisk fortellestil enn romantikerne, og han hadde evnen til å gjengi folkelige skikkelser og folkelig livsfilosofi. Störst var nok hans innflytelse på H.C. Andersen når det gjaldt å gripe et barnlig publikum: han hadde et mye lettere og gladere sinn enn sine romantiske etterfölgere. En skildring som den fölgende av en kjöpmanns rikdom kunne godt være skrevet av H.C. Andersen: „Han hadde så mange penger at han lot gulvet i sin spisesal innlegge med lutter blanke dalere.“
Også i Danmark hadde romantikken skapt en sterk interesse for eventyr i begynnelsen av det 19. århundre. Ved siden av Adam Oehlenschläger var det også andre diktere som gav seg av med å skrive kunsteventyr, bl.a. B. S. Ingemann og fru Gyllembourg. Deres eventyr var preget av tyskeren E. T. A. Hoffmanns fantastiske noveller.
Men Danmark hadde i tiden för H.C. Andersen sto frem, også fått sine förste nedtegnelser av folkeeventyr i brödrene Grimms ånd. Den förste samling som utkom var Matthias Winthers i 1823. Den kjente H.C. Andersen godt til. Winther har gjenfortalt eventyrene slik han har hört dem som barn av sin amme, og som voksen av „en ærlig Bondemand eller gammel Matrone“. Hans samling eventyr var tenkt som underholdning for barn og til å trekke moral utav, de var ikke som disse „nyemodens Fortællinger . . . udsmykkede og læmpede efter Tidens Smag“ som Ingemann og Gyllembourg hadde utgitt.
H.C. Andersen var altså ikke uten litterære forutsetninger da han i 1835 utgav sin förste lille eventyrsamling: Eventyr, fortalte for Börn. Denne inneholdt 4 eventyr, hvorav to var omarbeidede folkeeventyr, nemlig Fyrtöiet og Lille Claus og store Claus. Dessuten inneholdt samlingen Prindsessen paa Ærten og Lille Idas blomster. Sistnevnte var altså det eneste eventyr i denne samling, som helt skyldtes hans egen fantasi, og det er til gjengjeld langt fra folkeeventyret, og forberedte allerede hans egen höyst personlige eventyrstil.
Som ovenfor nevnt var en av forutsetningene for H.C. Andersens eventyrdiktning den at han i folkeeventyrene fant samme grunnidéer som han selv hadde om livet. Det livssyn han etterhånden dannet seg, bygget på hans personlige opplevelser helt fra barndommen av, og på de impulser han fikk fra sin venn, vitenskapsmannen H. C. Örsted. Dennes naturfilosofi gikk i hovedtrekkene ut på at naturens lover er selve guddommens tanker og at virkeligheten selv er et under. Den motsetning mellom det naturlige og det overnaturlige, mellom virkeligheten og miraklet som de fleste henger seg opp i, er en illusjon. Det er altså intet overnaturlig til, det er bare virkeligheten som er mirakulös. Det er dette H.C. Andersen uttrykker i sin selvbiografi Mit Livs Eventyr når han sier at virkeligheten er det skjönneste eventyr. Og med denne forbauselse over skapningens forunderlighet kunne han gjenskape folkeeventyrets vidunderverden. Men han benyttet seg bare lite av dets overnaturlige trekk – dets magi – særlig da han etterhånden fjernet seg mer og mer fra sitt forbilde.
Den lykketro som H.C. Andersen fant i folkeeventyrene, den hadde også han kommet frem til i sitt liv. Det var hans personlige erfaring at „Forsynet hjælper den Udvalgte“, likesom i folkeeventyret, og H.C. Andersen tvilte ikke på at han var utvalgt (en spåkone hadde da også en gang forutsagt at han skulle bli berömt). Denne lykketro var det nok som ga ham slik en spesiell forkjærlighet for nettopp de eventyr som har en helt eller heltinne som forsynet hjelper; dog må helten også selv ta et tak med, ufortjent kommer han ikke til sin lykke. Man kan vel regne med at H.C. Andersen som barn har hört mange flere folkeeventyr enn de syv han har gjengitt i sine Eventyr og Historier. Så er det vel ikke noe tilfelle at alle disse syv mer eller mindre handler om en helt som når lykken ved egen og/eller forsynets hjelp.
Men helten må som sagt kjempe for sin lykke. I folkeeventyrene må han f.eks. gjennomlide tre redselsnetter for å frelse den forheksede prinsesse. Også dette var en tanke som H.C. Andersen umiddelbart forsto. Han sier selv i Mit Livs Eventyr: „Man gaaer först saa gruelig meget Ondt igjennem, og saa bliver man berömt.“ Denne tanke gjennomsyrer hele hans eventyrdiktning, også alle de eventyr som ikke er gjenfortalte folkeeventyr. Uten denne tanke var han aldri blitt folkeeventyrets fornyer, hevder Paul V. Rubow.
Det er altså ingen tilfeldighet at H.C. Andersen ble den store fornyer og fortsetter av folkeeventyrene, i en tid da mange med mer eller mindre hell forsökte det samme. Men H.C. Andersen ville hverken en vitenskapelig gjengivelse eller den private omforming, som var helt ödeleggende for folkeeventyrets stil og ånd. Han klarte, pga. de tidligere nevnte anlegg i hans sjel å skape den helt geniale syntese, som man ser allerede i hans eventyr Fyrtöiet som, enda det er det förste, viser hans stil til fullkommenhet.
H.C. Andersen knyttet med vilje tråden til folkeeventyrene, ikke bare med begynnelsesformelen „Der var engang“ eller variasjoner av den, men også med forordet til samlingen fra 1837, hvor han „til de ældre Læsere“ sier: „I min Barndom hörte jeg gjerne Eventyr og Historier, flere af disse staae endnu ret levende i min Erindring; enkelte synes mig at være oprindelige danske, ganske udsprungne af Folket, jeg har hos ingen Fremmed fundet de samme. Paa min Maade har jeg fortalt dem, tilladt mig enhver Forandring, jeg fandt passende, ladet Phantasien opfriske de i Billederne afblegede Farver.“
Både tittelen på hans förste samlinger og stilen i hans eventyr viser at de er beregnet på barn. Men han hadde også andre i tankene med sine eventyr. „Jeg griber en Idee for den Ældre – og fortæller saa for de smaa, medens jeg husker paa, at Fader og Moder tidt lytter med, og dem maa man give lidt for Tanken.“ Dette preger allerede hans förste samling, f.eks. i eventyret Lille Claus og store Claus, hvor han forteller om bonden som lider av den sykdom at han ikke tåler å se degner, derfor må konen hans kun ta i mot degnen når mannen ikke er hjemme. – Dette blir mer og mer tydelig i hans senere eventyr, som man faktisk bare vil ha full glede av når man leser dem som voksen. Det er vel nettopp i denne dobbelthet: det at han samtidig har noe å si både til barn og voksne, at hans genialitet ligger. Men det er en annen historie.
Hvordan har da H.C. Andersen endret sine „folkeeventyr“ i forhold til folkeeventyret selv? Först og fremst er det selve tonen, stilen, som er forandret. Han legger vekt på det muntlige foredrag motsatt folkeeventyrets rolige gjenfortelling av hendelsene. „Man skulle i Stilen höre Fortælleren“, sier han. Og det gjör man hele tiden, han har sine små bemerkninger til alt, som f.eks. i Fyrtöiet: soldaten var blitt rik, og han „gav de Fattige så mange Penge, og det var smukt gjortl“ – I sin fortellemåte la han også spesielt vekt på det barnlige publikum. Han henvender seg stadig til det, som f.eks. i innledningen til Hvad Fatter gjör, det er altid det Rigtige: „Nu skal jeg fortælle Dig en Historie . . . Du har jo været ude paa Landet?“
Men det er ikke bare stilen og fortellemåten H.C. Andersen tilpasser barna, også innholdet endrer han, der hvor han synes folkeeventyret blir for rått og usedelig, som f.eks. i Svinedrengen, hvor folkeeventyret i alle nedtegnelser snakker om nattlige besök i prinsessens sovekammer, mens H.C. Andersen forandrer dette til kyss som betalingsmiddel. – Og hans fremstilling av et måltid på slottet i Reisekammeraten er så tydelig myntet på barnas önskeverden, med en meny bestående av syltetöy og peppernötter. I det hele tatt anskueliggjör H. C. Andersen gjerne det mest fantastiske med kjente störrelser fra barnas verden, som f.eks. når soldaten i Fyrtöiet for alle sine gullpenger kan kjöpe „det hele Kjöbenhavn og Kagekonernes Sukkergrise, alle Tindsoldater, Pidske og Gyngeheste, der var i Verden.“
H.C. Andersen har i sine „folkeeventyr“ levert sine best komponerte eventyr. Nesten ingen av de övrige har en så fast komposisjon, en så sluttet handling som disse. Nettopp det at han har hatt et handlingsskjema å fölge, har lagt en viss ramme om hans assosiasjoner, stivet av hans fantasi, som man må innrömme hadde lett for å ta overhånd i en del eventyr og historier, så de kom til å svulme opp av en mengde enkeltstående småscener, slik at kontinuiteten og den handlingens enhet som gjör at man kan huske en historie, manglet fullstendig. En annen sak er det at folkeeventyret jo var avhengig av å bli husket, og det var avhengig av en muntlig overlevering, mens H.C. Andersen heldigvis levde i en tid da boktrykkerkunsten var oppfunnet.
Om komposisjonen i hans „folkeeventyr“ var fast, så avvek den allikevel en god del fra det opprinnelige folkeeventyrs meget knappe form. I folkeeventyret var omtrent alt, unntatt den direkte handling, overlatt til lytterens fantasi. Og nettopp dette er det som har befruktet H.C. Andersens store fantasi, slik at, der hvor folkeeventyrene bare refererer, trekker de store linjer, der utnytter han motivene kunstnerisk og utdyper dem. Derved utvider han hele perspektivet i folkeeventyret, som f.eks. i Reisekammeraten, som behandler et eldgammelt motiv: hvis man verner om en död persons fred, kan den döde hjelpe en senere. I folkeeventyret om samme emne fortelles det bare hvordan helten, en kjekk og grei fyr, hjelper en död mann til å bli gravlagt. Hos H.C. Andersen blir heltens handling forklart innledningsvis med en henimot tre sider lang beskrivelse av hans godhet og kristentro. Dikteren kunne ikke bare godta folkeeventyrets fakta; det måtte forklaring og motivering til for det som skulle skje.
Det er riktig nok at H.C. Andersen lyktes så meget bedre i sine eventyr enn de övrige av romantikkens eventyrdiktere. Men hans stil var påvirket av romantikkens formsprog, også i „folkeeventyrene“. Hans sprudlende fantasi gir oss f.eks. i Reisekammeraten en deilig beskrivelse av naturen fylt med alfer og annet småfolk. Ved sine natur- og miljöskildringer går han utover folkeeventyrets form; bakgrunnen har ingen betydning for dét, bare handlingen.
H.C. Andersen går heller ikke av veien for å benytte den romantiske ironi, når han f.eks. også i Reisekammeraten forteller om hofffolkene hos trollet at „Den, der rigtigt kunde see, mærkede nok hvorledes de havde det. Det var ikke andet end Kosteskafter med Kaalhoveder paa . . Dette triks er vel först og fremst benyttet for å fjerne redselen hos de barna som kunne være blitt skremt etter den fantasifulle, men uhyggelige beskrivelse av trollets hule. – Folkeeventyrene kan være svært rå og uhyggelige og det er mange moderne pedagoger som hevder at de er skadelige for barnesinnet. Dette har kanskje H.C. Andersen ubevisst tenkt på da han laget sine „folkeeventyr“; dessuten passet vel egentlig ikke folkeeventyrets grovheter inn i hans eget sinn.
Som i folkeeventyrene foregår der heller ikke hos H.C. Andersen noen utvikling av personene. Men det som her skiller hans eventyr fra folkeeventyrene, er karakteristikken av disse personene. I folkeeventyrene strekker man seg kanskje så langt som til et beskrivende adjektiv: „prinsessen var deilig“, men noe særlig inngående bilde får vi ikke, fordi personene bare har en funksjon. Vi vet at stemoren skal være ond, det behöver ikke fortelles gang på gang. H.C. Andersen derimot eksellerer i treffende og morsomme karakteristikker av såvel hoved- som bipersoner. Festligst er dette kanskje i Klods-Hans, i beskrivelsen av brödrene hans, som i folkeeventyret bare er den grå bakgrunn for heltens handlinger, men hos H.C. Andersen blir de brukt til en bitende satire over folk med utvendig og död lærdom: „Den ene kunde udenad hele det latinske Lexicon og Byens Avis for tre Aar, og det baade forfra og bagfra . . .“ Slik blir de levende for oss alle personene hos H.C. Andersen, de funksjonerer ikke bare.
Også personenes fölelser blir gjenstand for hans utbroderinger. I folkeeventyret beskrives de gjerne med et adjektiv som sint, redd o. I., det er det hele. Men H.C. Andersen understreker og viser utslagene av deres fölelser og vekker samtidig vår medfölelse med personene. Det kan ofte virke nokså sentimentalt, som f.eks. i Reisekammeraten, som innledes med farens död: „. . . Den stakkels Johannes! Han laae paa sine Knæ foran Sengen og kyssede den døde Faders Haand, græd saa mange salte Taarer, men tilsidst lukkede hans Øine sig, og han sov ind med Hovedet paa den haarde Sengefjæl.“ Denne sentimentalitet er så typisk for H.C. Andersen og så langt fra folkeeventyrets objektive fortellemåte. – H.C. Andersen spiller stort sett på tre strenger: Der hvor folkeeventyret er burlesk, er han morsom og vittig; hvor folkeeventyret er dramatisk, er han rörende; og mens folkeeventyret er svært fåmælt i sitt uttrykk for fölelser, er H.C. Andersen uhyre fölsom.
Det er altså mange ulikheter mellom folkeeventyret og H.C. Andersens gjenfortelling av dem. Allikevel er det mere enn bare motivet som binder dem sammen. Innledningsformelen f.eks. er riktignok ikke alltid „Der var engang“, men det tid- og stedlöse kommer også frem i innledninger som „Ude paa Landet var der en gammel Gaard . . (Klods-Hans), „Der kom en Soldat marcherende . .. “ (Fyrtöiet) og „Langtborte herfra, der hvor Svalerne flyve hen . . .“ (De vilde Svaner).
Som nevnt ovenfor bevarer H.C. Andersen også folkeeventyrets komposisjon i sine „folkeeventyr“. Han legger vekt på å gjenfortelle samme foreteelse med samme ord, handlingens enhet overholdes, vi möter igjen tretallsprinsippet i oppbyggningen av eventyret, og handlingen konsentrerer seg om én helt eller heltinne. Og selv om personene er fyldig karakterisert, kan man si at de her, som i folkeeventyret, til en viss grad opptrer som en funksjon, f.eks. kongen som far til prinsessen (i Fyrtöiet, Reisekammeraten, De vilde Svaner og Svinedrengen) og den onde stemor (i De vilde Svaner) etc.
I navngivningen av personene i sine „folkeeventyr“ fölger H.C. Andersen i fem tilfelle det opprinnelige folkeeventyr med navn som soldaten, prinsen, Hans etc., mens han i to tilfelle bruker nokså spesielle egennavn – Johannes og Elisa – hvilket er med på å trekke eventyret ut av folkeeventyrets sfære. Det er vel ikke noe tilfelle at nettopp disse to eventyr – Reisekammeraten og De vilde Svaner – hörer med blant de mytiske eventyr, som egentlig bærer preg av en helt annen livs- og verdensoppfatning enn moderne menneskers. Derfor syntes vel H.C. Andersen at han kunne omforme og bearbeide dem mere enn skjemteeventyrene fra hverdagsmiljö, som forutsetter en sans for komikk og kritikk.
Etter dette kan man dele inn H.C. Andersens „folkeeventyr“ i fölgende kategorier:
Av de 156 eventyr og historier H.C. Andersen utgav, er altså bare 7 nedtegnet etter folkeeventyr. Disse fordeler seg tidsmessig i hans eventyrproduksjon som fölger:
Over halvparten utkom således de tre förste år, mens de tre resterende fordeler seg jevnt over de neste vel tyve år. Hans bruk av stoff fra folketradisjonen avtok sterkt med årene, siste tiår brukte han ikke noe av det.
Som nevnt i foregående kapittel forholder H.C. Andersen seg i disse eventyr forskjellig til sine forbilder alt etter hvilken type folkeeventyret tilhörer. Fra de mytiske eventyrs verden har han hentet sine to lengste „folkeeventyr“, Reisekammeraten og De vilde Svaner. Disse eventyr har meget tilfelles både i emnekrets og stil.
De vilde Svaner er det vesentligste av alle syv i denne sammenhæng, fordi H.C. Andersen har sagt om dette – som det eneste – hvor han har hentet inspirasjonen til det fra, nemlig fra Matthias Winthers nedtegnelse av eventyret De elleve Svaner. Her kan man da se direkte hvori H.C. Andersens omforming ligger.
Hovedtrekkene i folkeeventyret er lette å kjenne igjen i H.C. Andersens utgave: En konge har elleve sönner og en datter. Han gifter seg med en ond dronning; hun forvandler prinsene til svaner, som bare er mennesker om natten. Prinsessen drar ut for å lete etter sine brödre. Hun finner dem og i en dröm blir det fortalt hvordan hun kan redde dem ut av trolldommen: Hun skal plukke tistler og hekle dem til lin som hun så skal sy elleve skjorter av; mens hun gjör alt dette, og innen hun får kastet skjortene over svanene, må hun ikke tale et eneste ord. – Mens hun så sitter med dette arbeidet kommer en konge forbi, skuer hennes skjönnhet og tar henne til ekte.
Så langt fölger H.C. Andersen sitt forbilde ganske nöye, avvikelsene er ubetydelige, som at prinsessen skal plukke brennesler i stedet for tistler og at det er hun selv som drömmer hvordan prinsene kan forlöses fra trollhammen og ikke den eldste broren, som hos Winther. – Men til slutten på historien har H.C. Andersen brukt sin fantasi og laget en langt mer realistisk intrige enn folkeeventyrets.
Winther forteller at mens kongen er borte, föder hans dronning to barn, men kongens mor forbytter dem i to hundehvalper. Da kongen får höre at hans dronning har födt to hvalper, dömmer han henne til döden. På retterstedet kommer de elleve svanene flyvende. Sösteren, som da har fått de elleve skjortene ferdige, så nær som ermet på den siste, kaster dem over brödrene, som så blir til mennesker. Hun kan atter tale og forklarer alt. Kongens mor blir så rullet til döde i en spikertönne, som straff for sin onde handling.
Med sin avslutning trekker H.C. Andersen sitt eventyr klart bort fra folkeeventyrets sfære og gjör det nærmest legendeaktig, samtidig som han til en viss grad plasserer det i tid – i heksebålenes tid. Landets erkebiskop hvisker onde ord i öret på kongen om at hans dronning må være en heks, siden hun sitter dag ut og dag inn og arbeider med disse skjortene uten å tale, og har nattlige besök på kirkegården, omgitt av hekser, for å hente flere brennesler. Tilsist bestemmer kongen at hun skal brennes på bålet. På veien til retterstedet kommer de elleve svanene flyvende, hun får kastet skjortene over dem, og de blir löst av trollhammen – dog beholder den yngste også her sin ene svanevinge. Da skjer det et mirakel: „hvert Brændestykke i Baalet havde slaaet Rödder og skudt Grene; der stod en duftende Hæk, saa höi og stor med röde Roser; . . . Og alle Kirkeklokker ringede af sig selv og Fuglene kom i store Flokke.“
Ved siden av heksebål og mirakler er det også andre ting i dette eventyr, som kan virke uekte og gi det en helt annen karakter enn folkeeventyrets. Navnet Elisa på hovedpersonen forbauses man over, men også dét er vel et ledd i omformingen av det hedenske eventyr; kristne trekk er plassert side om side med mytiske. Den onde stemor har evnen til å forvandle prinsene til ville svaner, og samtidig tar Gud aktivt del i handlingen: „han lod de vilde Skovæbler groe, for at mætte den Hungrige; han viste hende et saadant Træ og Elisa og hennes brödre synger en gang en salme, „hvoraf de fik Tröst og Mod“.
I dette eventyr har vi gode eksempler på hvordan H.C. Andersen forklarer hvorfor ting må skje, som f.eks. når det i drömmen blir fortalt hvordan Elisa kan frelse sine brödre. I folkeeventyret står det bare at hun ikke må si et eneste ord mens hun arbeider med de elleve skjortene; det er underforstått, det H.C. Andersen legger til: „det förste Ord, Du siger, gaaer som en dræbende Dolk i dine Brödres Hjerte; ved din Tunge hænger deres Liv“; så kan man jo lettere forstå hvorfor hun holder ut alle de pinslene som fölger.
At H.C. Andersen var i besittelse av en sprudlende og svulmende fantasi, er lett å se i dette eventyret. Winthers nedtegnelse er på to sider, mens H.C. Andersen har utvidet det til godt og vel 13 sider, på sin vanlige måte med morsomme bilder for det barnlige publikum: „de skrev paa Guldtavle med Diamantgriffel og læste ligesaa godt udenad, som indeni, man kunde strax höre, at de vare Prindser“, og med naturbeskrivelser i romantisk stil. Også hans levendegjöring av hendelsene er noe helt annet enn Winthers törre referat; dennes eventyr inneholder f.eks. ikke én eneste setning med direkte tale, mens dette er mye brukt i De vilde Svaner.
Reisekammeraten har mer av det opprinnelige folkeeventyr i seg enn De vilde Svaner. I dette eventyr beholder H.C. Andersen de mytiske trekk like til sist. Dette eventyret tilhorer en i folkeeventyret ofte benyttet motivkrets om „den döde hjelper“: Eventyrhelten ser på sin vandring ut i verden en död mann som man mishandler, eller ikke vil begrave, fordi han har vært forbryter i levende live eller fordi han skylder penger. Helten ofrer så sine siste penger for å hjelpe den döde. Lenger hen på sin vandring får han fölge av en mann, som så hjelper ham i de vanskeligheter og med de oppgaver han möter på sin vei. Disse kan variere sterkt, men en serie eventyr har som grunnmotiver videre at helten blir forelsket i en prinsesse, som er i et trolls vold og har fått ondskapens gave hos ham. Hun vil bare ta den til mann som kan svare på hennes tre spörsmål. Det klarer han fordi fölgesvennen har skaffet seg tre hjelpemidler til det. Siste spörsmål har med trollets hode å gjöre; helten greier med hjelp av sin fölgesvenn å bringe prinsessen hodet. Og så tilfaller prinsessen og det halve kongerike ham. Men hun er den samme onde, og helten må befri henne fra trollhammen. Det foregår bryllupsnatten etter fölgesvennens forskrifter, som hovedsakelig går ut på at hun må dyppes i et melkebad. Etter det forteller fölgesvennen hvem han er og at han har hjulpet helten av takknemlighet, hvoretter han forlater det lykkelige ektepar. I dette folkeeventyr kommer moralen tydelig frem til sist.
Som man vil se, har H.C. Andersen stort sett fulgt folkeeveentyrets grunntrekk; det er i detaljene han har utformet sitt eget. Innledningen er langt fra folkeeventyrets „Der var engang . . .” H.C. Andersen går in medias res: „Den stakkels Johannes var saa bedrövet . . .“ Så fölger en sentimental og medynkvekkende beskrivelse av farens död og Johannes’ store ensomhet. Deretter trekkes handlingen hen til folkeeventyrets og vi får höre hvordan Johannes om natten drömmer om „den deiligste [Pige] i hele Verden“, likesom helten i Asbjörnsen og Moes eventyr Fölgesvennen; men H.C. Andersen lar ikke som de, dette drömmebilde være drivkraften i hans vandring ut i verden. Den foreldrelöse Johannes har intet annet å gjöre enn å ta sin arvelodd og vandre avsted.
Johannes er nesten for god og from; en setning som denne er ikke i folkeeventyrets ånd: „„Jeg vil altid være god“, sagde Johannes, „saa kommer jeg ogsaa op i Himlen til min Fader . . .” Det kristne element er likevel ikke så sterkt fremtredende i dette eventyret som i De vilde Svaner; Reisekammeraten ble jo også skrevet et par år för, da H.C. Andersen fölte tilknytningen til folkeeventyret enda sterkere.
Tretallsformelen går stadig igjen i komposisjonen. Reisekammeraten skaffer seg på veien tre ris, en sabel og et par svanevinger. (Folkeeventyret nevner ofte blant de tre ting en usynlighetshatt, men H.C. Andersen har vel, og det med rette, tenkt at det ingen kunst var for en dödning å gjöre seg usynlig; han skriver da også bare kort og godt: „men Reisekammeraten gjorde sig usynlig“). Tre ganger må Johannes svare på hva prinsessen tenker på; tre natteturer tar prinsessen ut til trollet, forfulgt av reisekammeraten med risene; og tre ganger dykkes prinsessen under i vannkaret för hele trollhammen er borte. Tredje og siste gang er alltid klimaks: tredje ting prinsessen tenker på, er trollets hode; tredje nattetur fölger trollet prinsessen hjem til slottet og da „sled Reisekammeraten sine tre Riis op paa deres Rygstykker, aldrig havde Trolden været ude i saadant et Haglvejr“; og tredje gang den forheksede prinsesse kommer opp fra forvandlingsbadet er hun den deiligste prinsesse, enda vakrere enn för, og god.
Dette eventyr hadde H.C. Andersen utgitt i en litt annen form allerede i 1830 under tittelen Dödningen, et fyensk Folke-Eventyr; det udkom i hans samling Digte. Dette er helt preget av romantiske forbilder, og virker nu, når vi kjenner hans övrige produksjon, nokså kjedelig; med de mange litterære hentydninger var det nok ikke beregnet på barn i forste rekke. Å fölge utviklingen fra Dödningen til Reisekammeraten er et stilstudium for seg og hörer ikke hjemme i denne sammenheng. På bakgrunn av hans fattige syv „folkeeventyr“ er derimot forordet til Dödningen interessant: „. . . jeg har her gjenfortalt et [Eventyr], og dersom jeg seer det optaget med Bifald, vil jeg saaledes behandle flere, og engang levere en Cyclus af danske Folke-Eventyr.“
Også Fyrtöiet, H.C. Andersens aller förste riktige eventyr, er opprinnelig et mytisk eventyr, selv om det i hans utforming har fått en nokså skjemtende form. Det er ikke for intet at dette hörer med til hans mest kjente og kjære eventyr, for det er her han med störst hell har klart å sammensmelte folkeeventyrets ånd og sin egen stil. Tretallet i komposisjonen er gjennomfört meget tydelig, og denne er strammet inn meget mer enn i det forrige eventyr. Soldaten er en riktig eventyrhelt, en uforferdet lykkejeger som möter lykken egentlig uten å ha gjort seg fortjent til det, motsatt hovedpersonene i Reisekammeraten og De vilde Svaner; deres godhet er jo nettopp forutsetningen for deres lykke.
Både innledning og avslutning er tilnærmet folkeeventyret, men med H.C. Andersens egen lille vri på dem: „Der kom en Soldat marcherende henad Landeveien: een, to! een, to!“ og „Brylluppet varede i otte Dage, og Hundene sad med til Bords og gjorde store Öine.“
Tross alt dette får H.C. Andersen allikevel allerede her vist sin styrke i den genre han hadde valgt; han får sagt leserne noen sannhets ord – her om vennskap, og tegner de muntre og presise scenerier som senere skulle bli et av hans særmerker.
Dette eventyr er en Aladdinsfortelling i folkelig form; motivet er kjent fra mange folkeeventyr: om helten som kommer i besittelse av et lys el. 1., som han tilfeldigvis oppdager har den evne at når han tenner det, kommer en stålkjempe eller en annen tjenende ånd frem. Denne kan oppfylle alle hans önsker. Tre netter önsker han å få prinsessen til seg. For å få vite hvor prinsessen har vært om natten, bruker kongen, hennes far, en list som ofte er den som H.C. Andersen beskriver, om krittkryssene og posen med gryn. Helten blir kastet i fengsel, men får tak i sitt lys og derigjennom stålkjempen, som gjör ende på kongen; selv setter helten seg på tronen med prinsessen som sin dronning.
Folkeeventyrene med denne motivkrets opptar gjerne flere trekk fra andre eventyrgrupper også, det er ofte flere historier som således blir koplet sammen. Svært mange har f.eks. en avslutning om hvordan prinsessen lokker lyset fra helten og hvordan han möysommelig må vinne det tilbake. H.C. Andersens utforming er faktisk mer sluttet enn noe folkeeventyr, det er som han hadde evnen å skape eventyr nedlagt i seg, likesom de gamle eventyrfortellere.
Det er kanskje tanken på hans barnlige publikum som har fått ham til å forandre folkeeventyrets stålmann, troll el. 1. til tre hunder. Disse ser nok fryktinngytende ut, men f.eks. den tredje hund med öyne så store som Rundetårn, har allikevel noe godslig og hjemlig over seg, der den sitter ganske rolig på pengekisten og ingenting gjör, når man bare flytter den forsiktig. – Det er ikke sikkert at hundene helt er skapt av hans egen fantasi, selv om nok deres öyne er det, for det skal være meget alminnelig i skattegraversagn at hunder vokter på skatten. -De tre skattkamrene med kobber-, sölv- og gullpenger har H.C. Andersen heller ikke hentet fra eventyrene bygd på motivet „Ånden i lyset“, men de er unektelig mer fantasifulle enn f.eks. en gryte med penger som forekommer i enkelte nedtegnelser.
I skjemteeventyret Lille Claus og store Claus har H.C. Andersen holdt seg nærmest til folkeeventyrets tekst, som behandler temaet om den lure som narrer den dumme. Asbjörnsen og Moe har samme eventyr under tittelen Store Per og Vesle-Per. Navnet Claus er visst H.C. Andersens eget påfunn, men dette navnet synes ikke å falle utenfor folkeeventyrets sfære, slik som Elisa og Johannes gjör.
Også dette eventyr har H.C. Andersen, tross sin troskap mot originalen, gjort visse endringer i. Dikteren kunne tydeligvis ikke la en helt være så rå og brutal som folkeeventyrets Vesle-Per, han mildner derfor det groveste hos ham, mens Store-Pers brutalitet blir stående.
F.eks. fortelles det i folkeeventyret at da Vesle-Per har lurt Store-Per förste gang, vil Store-Per for å hevne seg, drepe ham om natten. Men dette får Vesle-Per greie på og koldblodig bytter han seng med sin gamle mor, med den fölge at hun blir slått i hjel istedet av Store-Per. – H.C. Andersen endrer denne episoden ved å la lille Claus’ bestemor være död på forhånd, slik at han av ren godhet legger henne i sin varme seng, for om mulig å varme henne til live igjen.
Derimot har H.C. Andersen ikke kunnet forklare og derved mildne den nokså rå handling fra lille Claus’ side at han setter sin döde bestemor söndagspyntet opp på kjerren og drar til byen, hvor han narrer en mann til å slå til henne, så vedkommende tror hun er död av slaget. Dette utnytter lille Claus – som Vesle-Per – til gemen pengeutpressning, hvilket vel også var hans frekke plan. Så bare snill klarer ikke engang H.C. Andersen å gjöre lille Claus. – Men han mildner hele eventyret noe ved å la lille Claus og store Claus bare være naboer, og ikke brödre, som i folkeeventyret.
En stor forskjell på folkeeventyret og H.C. Andersens utforming av det er at folkeeventyrets helt selv fremkaller situasjonene, og altså er ond også ved siden av sin lurhet, mens lille Claus viser sin klökt ved å utnytte situasjonene når de foreligger. Således ber f.eks. Vesle-Per selv om å få med seg dragkisten med presten i, tydeligvis med den hensikt å få penger av ham. Hos H.C. Andersen er det bonden som prakker på lille Claus kisten, hvilket han benytter seg av, og resultatet blir det samme som i folkeeventyret.
Ellers er både stil og tone i dette eventyr så nær opp til folkeeventyrets at man nesten kan regne det som en nedtegnelse på linje med Asbjörnsen og Moes og Grimms.
Klods-Hans, som H.C. Andersen utga 20 år senere, er derimot fylt av de vittige bemerkninger og den utdyping av miljö og personer som er så typisk for hans stil, selv om han også her fölger folkeeventyrets handling ganske nöye. Dette sier eventyrets undertittel klart fra om: En gammel Historie fortalt igjen. Og historien er den samme som vi finner igjen i Asbjörnsen og Moes velkjente Prinsessen som ingen kunne målbinde. Dette motiv er ofte benyttet i folkediktningen.
I folkeeventyrets utformning, som er temmelig lik i de forskjellige nedtegnelser, er det et typisk Askeladd-eventyr; det er hans evne til undring som prises: „Jeg fant, jeg fant“. De enkelte ting helten finner, er forskjellig i de enkelte nedtegnelser; felles er dog som regel forste funn: en död kråke, skjære el. 1. H.C. Andersen har her strammet inn folkeeventyret ved å la sin Klods-Hans bare finne tre ting på veien, mens folkeeventyret gjerne beretter om mange flere ting. I Svend Grundtvigs nedtegnelse Esben Askepuster berettes det f.eks. om en död kråke, en treskoring, en flaskepropp, to bukkehorn og en hestepære. Hos H.C. Andersen er det blitt til en död kråke, en tresko og litt söle.
Poenget med prinsessens utrop: „Nei, nå har jeg aldri sett maken“ og Askeladdens törre: „Her ser du maken“ har H.C. Andersen ikke tatt med, skjönt det ser ut til å være med i de fleste nedtegnelser. -I det hele tatt er dette eventyret et godt eksempel på hvordan folkeeventyret er saftig og morsomt, mens H.C. Andersens eventyr er forfinet og vittig. Tydeligst kommer dette frem i prinsessens talemåter, som er nok så grove i folkeeventyret: „Ja, her er varme ved min r. .“ (Jens Kamp), „Jeg gir dig Döden og Djævelen“ og „Din Mögtol” (Svend Grundtvig). Hos H.C. Andersen svarer hun bare igjen med velturnerte, men pene vendinger. Og folkeeventyrets hestepære og andre varianter har H.C. Andersen endret til uskyldig söle. De mislykkede frieres skjebne er endret fra hengning, brennemerking o.l. til kongedatterens utålmodige: „Duer ikke-Væk!“.
Utgangspunktet er også litt forskjellig i folkeeventyret og hos H.C. Andersen. I folkeeventyret er oftest prinsessen så vrien og vrang i ord at ingen av hennes stand vil ha henne. Kongen bestemmer derfor at den som klarer å stoppe munnen på henne, skal ha henne og det halve kongeriket. H.C. Andersen sier bare at „hun havde ladet kundgjöre at hun vilde tage til Mand, Den, hun fandt bedst kunde tale for sig“. I Georg Christensens referat (s. 167) av eventyret Klotte-Hans fra Jens Kamps håndskrevne samling nedtegnet mot slutten av forrige århundre ikke langt fra Odense, har prinsessen samme motiv som hos H.C. Andersen: „Hvem af disse tre der kunde besvare hendes tale, den vilde hun have.“ For en så sen nedtegnelse kan man imidlertid ikke utelukke påvirkning fra H.C. Andersen. (Et klart eksempel på påvirkning fra ham finner vi f.eks. i en nedtegnelse fra 1901 av eventyret Reisekammeraten, hvor hovedpersonen kalles Johannes!).
I Klods-Hans kommer også folkeeventyrets skjulte motivering åpent frem, og H.C. Andersen gir motivering hvor folkeeventyret mangler den. Klods-Hans har meget bestemte planer med de ting han finner: „Den vil jeg forære til Kongedatteren14, sier han om kråken til sine brödre. I folkeeventyret står det derimot mer ullent: „Der er ingen, der ved, hvad den kan være god til” (Svend Grundtvig), „Å, jeg har slikt å gjöre, jeg har slikt å före, jeg förer vel den“ (Asbjörnsen og Moe) og „Den putter jeg i lommen“ (Jens Kamp).
Dette eventyret er også et godt eksempel på hvordan H.C. Andersen meget mer enn folkeeventyret lykkes i sin appell til det barnlige publikum. I folkeeventyret er personene voksne mennesker, i Klods-Hans virker både han og kongedatteren som barn, spesielt da Klods-Hans som en slutteffekt har kastet resten av sin söle i ansiktet på oldermannen, og kongedatteren sier: „Det var fiint gjort! . . . det kunde jeg ikke have gjort! men jeg skal nok lære det!“
Selv om H.C. Andersen holder seg nær til sitt folkelige forbilde når det gjelder skjemteeventyrene, er det likevel lett å se hvordan han behandler dem stadig friere i forhold til forbildet. Det er en tydelig utvikling fra det temmelig opprinnelige Lille Claus og store Claus via det mer utbroderte Klods-Hans og til Hvad Fatter gjor, det er altid det Rigtige, som var det siste „folkeeventyr“ han skrev. En miljöbeskrivelse som den fölgende er så typisk andersensk, at man ikke i förste omgang ville falle på at det er et omarbeidet folkeeventyr, hvis ikke forfatteren hadde skrevet innledningsvis at „Nu skal jeg fortælle Dig en Historie, som jeg har hört, da jeg var Lille“: „Du har seet et rigtigt gammelt Bondehuus med Straatag; Mos og Urter voxe der af sig selv; en Storkerede er der paa Rygningen, Storken kan man ikke undvære, Væggerne ere skjeve, Vinduerne lave, ja, der er kun et eneste, der kan lukkes opp;“ etc.
Dette så typisk andersenske eventyr bygger på et vidt udbredt folkeeventyr, som ofte i danske nedtegnelser kalles „Den fromme kone“; og from er hun, konen som alltid ser det gode i hva mannen gjör. At motivet ikke er noe særegent for den fynske „folkesjel“ som det hevdes, viser seg i at vi finner igjen temmelig nöyaktig den samme byttehistorie f.eks. i Asbjörnsen og Moes eventyr Gudbrand i Lia. Den störste forskjellen mellom folkeeventyret og H.C. Andersens er at i folkeeventyret blir det aldri forklart hvorfor mannen gjor de enkelte byttehandler, men hos H.C. Andersen gjör han det hele tiden med tanke på konen og med de mest sære begrunnelser. Ubetalelig er f.eks. hans begrunnelse for å bytte hønen i en sekk råtne epler: „Det Syn undte jeg Mo’er. Vi havde ifjor kun et eneste Æble paa det gamle Træ ved Törvehuset! det Æble kunde gjemmes, og det stod paa Dragkisten til det sprak. Det er altid en Velstand! sagde vor Mo’er, her kunde hun faae Velstand at see! ja, jeg kunde unde hende det.“
De rike engelskmenn, som jo vitterlig er glade i å vedde, dem har H.C. Andersen selv satt inn i eventyret; de hörte med i den tids litteratur. I folkeeventyret er det prestekonen, en nabo eller den siste kjöper som vedder med mannen om at han nok får „Knubs og ikke Kys“ av konen når han kommer hjem med en sekk råtne epler etter å ha dratt ut for å selge en hest. – Moralen, som synes klar både hos H.C. Andersen og i folkeeventyret, den gir han leseren ytterligere inn med teskjeer: „Jo, det lönner sig altid, at Konen indseer og forklarer at Fatter er den Klogeste, og hvad han gjör, er det Rigtige.“
Moralen er også klart uttalt i Svinedrengen: „„Jeg er kommet til at forakte Dig Du“, sagde han. „Du ville ikke have en ærlig Prinds! Du forstod Dig ikke paa Rosen og Nattergalen, men Svinedrengen kunde Du kysse for et Spilleværk“. Denne moral er den samme som i eventyret Nattergalen, og er en höyst personlig omforming av det folkeeventyr som ligger til grunn. Det handler om en hovmodig prinsesse som ikke vil ha en kongesönn som bringer flotte gaver, men skjemmer seg ut for å få en gullrokk, en gullten o.l. av en fant, og blir nödt til å ta denne fanten til mann. Etter å ha ydmyket prinsessen tilstrekkelig viser han seg til sist å være kongesønnen, som har villet gi den hovmodige prinsessen en lærepenge. Den har da også virket, hun beviser til sist at hun var blitt glad i sin fant.
For en gangs skyld lar ikke H.C. Andersen sitt „folkeeventyr“ slutte som seg hör og bör med prinsessen og det halve kongerike, men altså tvert imot med at prinsen forstöter prinsessen med de ovenfor siterte ord. Det er vel nokså sannsynlig at denne ubarmhjertige avslutning skyldes personlige erfaringer; H.C. Andersen var jo aldri særlig heldig i sine kjærlighetsforhold. Dette har gitt eventyret et mer realistisk enn direkte eventyraktig preg.
Dette „novellistiske“ eventyr er med sin avslutning og idé det mest omarbeidede av alle H.C. Andersens „folkeeventyr“. Av de mindre endringer han har foretatt, er de 10 og 100 kyss prinsessen må betale med for å få gryten og ranglen; i folkeeventyret dreier det seg om sovekammerbesök. Denne endring er foretatt „af Sömmelighedshensyn“, sier han selv. – Heller ikke tretallsformelen i oppbygningen av eventyret har han benyttet, derimot totallet – uten at det derved, som i folkeeventyret, dreier seg om noen motsetning. Svinedrengen lager bare to ting som prinsessen begjærer, med derav fölgende to ganger kyssing som betaling. Og også de ting prinsessen ikke vil ha, er to i tallet, nemlig en rose og en nattergal.
Det er ikke alle H.C. Andersens eventyr og historier som er like kjente og skattede, i hvert fall ikke blant barn. Men bortsett fra de syv eventyr som er behandlet i denne fremstilling, hvor arven fra folkeeventyret er klar, er det også en mengde kunsteventyr hvor hans fortellemåte er preget av folkeeventyret. Det dreier seg om eventyr som Nattergalen, Den lille Havfrue, Keiserens nye Klær, Den grimme Ælling m. m. fl. Disse hörer med blant hans beste eventyr, og det er nettopp disse, ved siden av „folkeeventyrene“ som er blitt verdensberömte.
